2 Samuel 1
1 Da Saul var død og David hadde vendt tilbake etter seieren over amalekittene, holdt han til i Siklag i to dager.
2 Den tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærne flerret og med jord på hodet. Da han kom fram til David, kastet han seg til jorden og hyllet ham.
3 David spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Fra Israels leir, jeg slapp unna.»
4 Da sa David til ham: «Fortell hva som har skjedd!» Han svarte: «Krigsfolket flyktet fra slaget, mange av dem falt og mistet livet. Saul og hans sønn Jonatan er også døde.»
5 David spurte unggutten som fortalte dette: «Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?»
6 Gutten som meldte fra, svarte: «Jeg var tilfeldigvis på Gilboa-fjellet. Der sto Saul og støttet seg på spydet sitt mens stridsvognene og rytterne trengte hardt inn på ham.
7 Han snudde seg og fikk øye på meg. Da ropte han på meg, og jeg svarte: Ja, her er jeg.
8 Han spurte så: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er amalekitt.
9 Da sa han: Still deg over meg og gi meg dødsstøtet! For jeg er i dødskrampe, men fortsatt i live.
10 Så gikk jeg bort til ham og ga ham dødsstøtet, for jeg skjønte at han ikke hadde kunnet overleve om han hadde falt. Jeg tok kronen han hadde på hodet, og ringen han hadde rundt armen, og brakte dem hit til min herre.»
11 Da tok David tak i klærne sine og flerret dem. Det samme gjorde alle mennene som var hos ham.
12 Helt til kvelden holdt de sørgehøytid og fastet og gråt over Saul og hans sønn Jonatan, over HERRENS folk og Israels hus fordi de var falt for sverd.
13 Så spurte David unggutten som hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.»
14 Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på HERRENS salvede og drepe ham?»
15 David ropte på en av sine unge menn og sa: «Kom hit og hugg ham ned!» Mannen slo ham i hjel,
16 og David sa: «Ditt blod kommer over ditt eget hode. For din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept HERRENS salvede.»
17 David stemte i denne likklagen over Saul og hans sønn Jonatan,
18 og han bød at Juda-folket skulle lære den. Den kalles «Buen» og er skrevet ned i «Den rettskafnes bok»:
19 Din pryd, Israel, ligger nå drept på dine høyder. At krigere måtte falle!
20 Kunngjør ikke dette i Gat, gjør ikke dette kjent på Asjkalons gater! Da ville filisternes døtre glede seg og de uomskårnes døtre juble.
21 Dere Gilboa-fjell, måtte det aldri falle dugg eller regn på dere, måtte markene aldri bære førstegrøde! For der lå tilsølte krigerskjold, Sauls skjold var ikke smurt med olje.
22 Uten blod av falne, uten fett av krigere vendte aldri Jonatans bue tilbake eller Sauls sverd umettet hjem.
23 Saul og Jonatan, elsket og avholdt i live, døden skilte dem ikke. Raskere var de enn ørner, sterkere var de enn løver.
24 Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere vakkert i purpur og smykket deres klær med gull!
25 At krigere måtte falle i kamp! Jonatan ligger drept på dine høyder.
26 Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror! Du var meg inderlig kjær. For meg var din kjærlighet mer underfull enn kvinners kjærlighet.
27 At krigere måtte falle! Krigsvåpnene er ødelagt.